En flod siver ut av mine årer, mörkt blod, denne varme søte strømmen som gir livet,
siver obønnhørlig utover, stivner på bakken, dekker den lik nattens stjerner om dagen!
sneen med sin klare, skarpe kulde, faller lydløst, dekker min dodelig oppskårede
kropp, og i dypet av denne skog, graver den ned som nattens stjerner om dagen!
Aldri mer sol, på min hud, ikke mer tårer, i min sjel, ikke mer vodsomt hat, i min
bevissthet, ingen vissen kjaerlighet, i mitt sorte hjerte! ...og i drømmenes, slott,
følger den store, ravnen min reise, tross alt beundrer, je denn vinteren som
forvandles til en var jeg aldri får se!