Som pust gjennom kulde mot vake sanser
en trekk over trekledd golv
En nattpyre våkner og hveser og danser
Hun har varmen i sin vold

Ild i tørre kvinnehender
Røde flammer til en brann
Pyren skriker, flammen tenner
Sprer seg fra en sprukken hand

Pyren forsvinner fra lyset og varmen
som spinkel, støvgrå skygge
Pyren er fryd, hysteriet og harmen
gir Underjord ære og hygge

Pyren har varslet den ondskap hun førte
Den smerte hun har voldt
Tilbake står intet av det hun berørte
med flammene som hun holdt.