(Jeg drives av nysgjerighet
Med en skjelvende og usikker hånd trekker jeg fra gardinen;)
Jeg finner tomhetens kjerne
Og blandt alle ordene som hyler ut fra intet
Er det en hviskende stemme som river hardest

En enkel tanke - tyngere enn tunghet
Trekker meg ned i oppgitthetens søle
I forvirrelsens avgrunn - dypere enn dyphet
Slukes jeg av min egen vekt og byrde
Her hviler ydmykhet og arroganse side om side
I bitter harmoni, i tung glede og lystig sorg
Uverdigheten er overveldende
Og tusner av forlatte sinn er ledet bort herfra
Av et lusent håp om en bedre tilværelse
I en illustrert virkelighet

De hørte aldri skrekkens tale - en mannevond realitet
Og en selvbestemt (og selvgjort?) død