Minnenes ekko stiller timen
Kneblet i tungsinnets lenker faller jeg ifra
Ikke lenger vil jeg være boltet fast i vemodighetens anker
Men endelig få lengselen slukket, Etter å dra

Drakk jeg for meget av livhåpets krus
Tok jeg gledens forfengelighet for gitt
For min strid mot tomhetens smerte, Denne dodsangstens rus
Er det eneste ene igjen, Som er mitt

I min ensomhet vet jeg likevel
At jeg ikke har noen andre å takke enn meg selv
Derfor er jeg rolig når
Repet strammes rundt min nakke

Stumme vitner kan ei gi trost
Menigmann i gravkorets forsamling vil aldri fatte
Det landet av fortapelse
Jeg egenhendig skapte

Denne intense dragning mot dodens portaler
(Har jeg som) en vandrende studie i gråtkvalt messe-noir
Behersket siden tidenes morgen
Men noe jeg aldri lot slippe taket, Var sorgen