Det gaar en vei over fjellet
Inn i de dype skogers favn
Garder her led grusom skjebne
Ved likbål sørget mang en ravn

Pesten trodde den norske mark
Fra havn over land til annen havn
Med tunge subbende skritt den steg
Inn i de dype skogers favn

Dauden i sort gjorde sjelen frossen
Gjorde huden veik under en Norrøn himmel

Det gaar en vei over fjellet
Inn i de dype skogers favn
Langsom vandring fører meg
Inn i det dunkle skogsriket

For å finde gard, eldet og forlatt
Fra en ensom, sort og endeløs natt