Nå står eg her og vakle øve avgrunnen igjen
kaos smile te meg som om eg va ein gammal venn.
Eg har gått meg sjøl te blods - eg e hudlaus og naken
om det bare va et mareritt, men eg e lys vaken.

Aleina, aleina igjen.

Eg sprang te "psykofolket" dei sa at "det er bare, bare..."
og menigheten sang "ingen e så trygg for fare".
Min venn kunstnaren grein, for han va sjØl så misforstått
og menigmannen sa; "det vil nå helst gå godt".

Aleina, aleina igjen.

Nåken ropte sunnhet - andre va'kje inne
dei hadde skifta image og sl oppe te der sola skinne.
Alle hadde hover, men nåken mangla føter dei fauk omkring med vinden og skreiv ut "ikkje in nok" - bøter.

Aleina, aleina igjen.

Så gjekk eg te meg sjøl eg hadde kappa og linjal
eg sto og preika fine ord om avmakt og moral.
Så de va'kje møkje hjelp å få i selskap med meg sjøl
- kom legestand og svirebrødre - gi med dop og øl!